Biskop Gunnar Stålsett
Diakonatet i Den norske kirke – en dimensjon ved det kirkelige embete

Spørsmålet om diakonatets plass i vår kirke i forhold til embetet kommer igjen opp på Kirkemøtet. Saken utredes i Mellomkirkelig Råds sekretariat, noe som kan tyde på at det økumeniske perspektiv tillegges større vekt i denne omgang.  Bispemøtet drøftet saken på istt maimøte 2004. I denne forbindelse var jeg bedt om å legge fram et diskusjonsnotat. Jeg finner grunn til å dele disse synspunkter med en større krets av engasjerte medarbeidere i kirken.

Det foreliggende materiale i spørsmålet om diakoniens plass i Den norske kirke viser  at temaet er av stor betydning, ikke bare for diakonene, men for hele kirken. Jeg mener at det er mye som og peker i retning av at Bispemøte og Kirkemøte nå må trekke en konklusjon i en sak som har skapt frustrasjon og vært demotiverene for mange trofaste medarbeidere i kirken. Det er viktig å se diakonisaken både i kirkelig og samfunnsmessig sammenheng.
Både internt i menigheten og i samfunnet er diakonien etterspurt som ekte kirkelig nærvær med evangeliet i ord og handling, i ånd og sannhet. Det finnes etter hvert et så stort materiale, slik også saksforberedelsen vitner om, at Kirkemøtet i 2004 bør være i stand til å formulere en ny teologisk posisjon omkring diakoniens embetsmessige status. Samtidig må det gjøres mer for å fremme diakoni som ”brand”. Det er ennå langt å gå før folk flest har et klart bilde av hva en diakon er og gjør. Det henger i noen grad sammen nettopp med en kirkelig uklarhet.

Mitt utgangspunkt er at det for troens skyld - for å bringe mennesker til tro på evangeliet og for at mennesker skal leve ut troen - har Gud for sin kirke og for verden innstiftet et embete der formidlingen av nåden i ord, tegn og handling er det sentrale, (jure divino). Hvordan dette trosformidlende embete best kan utformes til enhver tid, er et praktisk spørsmål (jure humano). Også her må evangeliets frihet gjelde. Det vil si at vi må søke frem til ordninger som ikke bare konstituerer kirken som vesen, men som tjener dens ”bene esse”, (dens velvære) og dens oppdrag i verden. Veien til en nådig Gud går for mange i vår tid gjennom møtet med en nådig kirke. I mange menigheter er det diakonien som fører nye til gudstjenestefellesskapet.

Kirkens kroppsspråk svarer til Jesu kroppsspråk i møte med mennesker, i medlidelse og lidelse. Kirken som Kristi kropp har ikke bare ord, men handlinger og tegn for å nå fram med et bilde av Jesu kjærlighet som kan forløse mennesker i vår tid og sette dem fri. Det tapte fellesskap (koinonia, communio) i vår tid gjenvinnes ikke bare med evangliets ord om fellesskap men med fellesskap-etablerende handlinger.

Diakonien er kirkens viktigste kommunikasjon av evangeliet i en tid hvor mennesker lett opplever at de overkjøres av ord. Det finnes mye medmenneskelighet som en positiv understrøm i en kultur som ellers er preget av menneskers selvopptatthet og individualisme. Diakonien er blitt solidaritetens overvintring og videreføring både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Diakonale prosjekter har appell utover de kirkeaktives krets. Det er fortsatt mulig for Frelsesarmeen å få en stor bredde av musikere og sangere til å stille opp til konserter på Egertorget, uten at dette er uttrykk for tilslutning til armeens frelseslære. Kirkens Bymisjon har en positiv klang i mange kirkekritiske miljøer. TV-aksjoner og lokale dugnader av sosialt/diakonalt tilsnitt mobiliserer en stor del av befolkningen. Lokalmenighetene er sikre medspillere i slike aksjoner.

Politikere som er opptatt av sosiale spørsmål ser på kirkens diakonale arbeid som en viktig sosialtjeneste som humaniserer samfunnet lokalt, og avlaster og suppleres det offentlige på en mindre byråkratisk og mer person-nær måte. Det offentlige bevilger store midler til kirkelige diakonale tjenester, for eksempel i rusmiddelomsorgen, og til undervisningssektoren ved våre store diakonale institusjoner og læresteder. Gjennom NORAD gis store beløp via Bistandsnemnda til misjonsorganisasjonenes internasjonale diakoni. Kirkens Nødhjelp forvalter store statlige midler i sitt arbeid. Men den politiske godvilje har ikke gitt uttelling i bevilgninger som er nødvendige for å opprettholde, enn si styrke tjenesten i lokalmiljø og lokalmenighet. De midler mange menigheter har trukket på for å finansiere sin del av en diakoni stilling er mange steder i ferd med å bli uttømt. Vi har altfor få diakonstilligner i kirken i forhold til det faktiske behov, og i forhold til den prioritering tjenesten skulle ha ut fra vår teologi og kirkelige strategi.

Det utdannes stadig flere unge (og ikke så unge) i diakonalt relevante yrkesretninger, men rekrutteringen til menighetsdiakoni viser liten fremgang. (Det er som med kirkemusikerutdannelsen innenfor musikkhøgskolene) De diakonale institusjonene strever med å komme ut over sitt institusjonelle ”fangenskap”, og kan ikke sies å ha lykkes i å inspirere og styrke menighetsdiakonien. Nye tilbud dreier seg oftest om ledelse, veiledning, retreat og andre uttrykk for spiritualitet som retter seg mot de allerede ansatte, eller aktive i kirken. Samtidig er diakoniutdannelsen viktig som grunnlag for ansettelse i ”spesialtjenester” som Kirkens SOS, familierådgivning og andre viktige diakonale tiltak med sterkere eller svakere tilknytning til den offisielle kirke.

Den norske kirke har vist liten lydhørhet så langt overfor et samlet diakonmiljøs krav om å få en tydeligere status innenfor kirkens embetstekning. Sammenlignet med prestenes organisasjonskraft kan diakoniens talerør virke svake og oppsplittet. Den embetsteologiske prosess har vært preget av usikkerhet om hvordan kirken egentlig ser på den diakonale tjeneste, eller av motvilje til å tolke diakonitjenesten teologisk på lik linje, om ikke identisk, med prestetjenesten. Det faglige miljø for diakoner er oppsplittet mellom menighetsdiakoni, institusjonsdiakoni og organisasjonsdiakoni.  Alt dette medfører en frustrasjon som merkes både når det gjelder rekruttering og utholdelse i tjenesten. Det er derfor på høy tid at kirken avklarer diakoniens plass innenfor vår tjenestestruktur og innenfor en samlet folkekirkelig strategi. Det dreier seg både om teologi og organisering, økonomi og andre praktiske aspekter med tjenesten. Dersom kirken ikke viser evne og vilje til å løse den diakonale floken på en mer tilfredsstillende måte for dem som i første rekke er berørt, vil hele kirken om kort tid lide under et diakonalt underskudd, og evangeliets gang i vårt folk og ut over våre grenser vil bli ytterligere svekket. Det er grunn til å spørre om ikke det diakonale udnerskudd allerede er et faktum, og at det vi må drøfte er et gjenreisningsarbeid for virkeliggjøring av en diakonal visjon.

Den embetsteologiske tenkning synes for mye opphengt i Den augsburgske bekjennelses (Augustana) definisjon av prestetjenesten, og av en, i denne sammenheng, kunstig sondring mellom lov og evangelium. Dette er kommet til uttrykk i debatten om hvorvidt en luthersk embetsforståelse gir rom for et treleddet embete som diakon-, prest- og biskop, eller om det etter luthersk forståelse bare er snakk om presteembetet som innehas av prest og biskop. Det har også vært argumentert ut ifra bekjennelseskriftene for at  diakonien ikke er uttrykk for evangeliet men for loven.

Augustanas argumentasjon er basert på en tolkning av ordets og sakramentenes primat knyttet til rettferdiggjørelseslæren og til troen på en slik måte at selve problemstillingen om et flerleddet embete ikke er innenfor horisonten. Det er den tidens kontekst som er annerledes enn vår. Vi må lese Bibelens ord om diakonien i vår egen kontekst. Det er i vår lutherske tradisjon mange ansatser som peker ut over det sentrale anliggende som bekjennelsesskriftene hadde i sin front mot en katolsk embetstenkning, og som fanger opp den større bredde i Bibelens framstilling av hva Jesus gjorde og hva han lærte. De gode gjerningers plass er anerkjent i en rekke diakonale tekster, med Matteus 25 som et hovedsted. I møte med dagens situasjon, må kirken i større grad vektlegge en treklang av ortodoksi, ortopraksis og ortopati, rett lære, rett praksis og rett innlevelse.

Når fronten ikke lenger primært er den katolske embetstenkning og soteriologi, må vi i vår tid forholde oss til det som er kirkens situasjon, kirkens fronter i dag, uten derved å fornekte det anliggende som var det avgjørende for reformatorene, nemlig oppgjøret med den tids katolske teologi. Også i dag er evangeliets fremste uttrykk nåden. Det grunnleggende reformatoriske utgangspunkt må være hvordan vi skal forstå og organisere det kirkelige embete på en måte som svarer til kirkens oppdrag og kall i dag. Her er både den aktuelle utfordring i kirken og i folket relevant, likeså tenkningen i de kirker som forholder seg til den samme bekjennelse som oss, og som har beveget seg bort fra den tradisjonelle tenkning om kring  embetet. Vi må ta på alvor de eksplisitte og implisitte tolkninger som vi har gjort oss til del av gjennom det økumeniske fellesskap. Porvoo prosessen har således tilført vår kirke momenter til en ny  forståelse både av prest, biskop og diakon. Det kan heller ikke være uten betydning at de teologiske læresteder i vår kirke som høringsinnstanser, ikke har anført vesentlige motforestillinger mot en nytolkning av embetsforståelsen.

Det som gjenstår nå, som en påtrengende utfordring, er å bringe vår kirkes embetsterminologi i overensstemmelse med der hvor vi faktisk befinner oss læremessig. Så vidt jeg kan se er tiden derfor inne til å justere det terminologiske etterslep i forhold til den teologiske status og forme en embetstenkning basert på aktuell luthersk og økumenisk teologi og erfaring. Det vil måtte innebære at vi også i vår kirke antar en måte å tale om kirkens embete på som benytter terminologien ” et treleddet embete”. Selv har jeg mer sans for å tale om et tredimensjonalt embete for å fange opp at alle disse tre tjenestene dreier seg om samme grunnlag og samme sak, alle dreier seg om evangelisering, misjon, diakoni, undervisning og gudstjenestefeiring (liturgi), men oppgavefordeling og ansvarsfordeling er forskjellig.

I denne sammenheng dukker begrepet ”samlediakonat” opp. Og det er viktig å fastholde, selv om uttrykket kan virke noe upresist og kanskje ha en negativ klang. Kan vi finne et bedre uttrykk for tanken om at det tredje ledd , den tredje dimensjon i embetet, kan omfatte forskjellige diakonale uttrykk. Med en fastholdelse av et tredimensjonalt embete vil diakonatet kunne gis forskjellige utforminger, slik det faktisk er i dag også innenfor menighetsdiakonien, idet noen stillinger er knyttet til ungdomsarbeid, noen til undervisning, andre til Alphakurs etc.  Jeg ser ingen vesentlige innvendinger mot å bruke betegnelsen diakon for undervisningens og kirkemusikkens tjeneste. Det er et spørsmål om ikke den ”nye tjeneste” som menighetsforvalter, daglig leder, bør komme inn under diakonatet.  Denne tjeneste som er ny i vår kirke, etter kirkeloven av 1996, har ennå ikke funnet sin rette plass og utforming. Dette skaper usikkerhet om kvalifikasjonskrav, og hemmer rekrutteringen til tjenesten. I vigslingsritualene for de stillinger som vi nå vigsler til, inngår en overdragelse av tjenesten med vekt på myndighet og ansvar. Det er klart at det er et stykke fram før den nye forvalter tjeneste blir tydelig i vår kirke, men det kunne være grunn til å være proaktiv og bringe større klarhet teologisk og praktisk før tjenesten setter seg.

Det er viktig å fastholde at en prinsipiell sammenfatning av flere tjenester under diakoni, ikke innebærer at den daglige bruk av titler som kateket, kantor, menighetsforvalter etc. må utgå.

Dette peker i retning av at vi må gjennomgå vigslingsritualer både teologisk og terminologisk.  Ved å gå bort fra terminologien eksklusivt om prestetjenesten som det ene embete, vil det være større rom for å fastholde det felles utgangspunkt i det allmenne prestedømme, og den primære vigsling i dåpen, samtidig som vi ser på tjenestene hver for seg som så spesifikke at de krever en egen vigslingsterminologi. Det gjelder også for bispeembetet, som i vår kirke neppe noen gang bare har vært betraktet som en spesialisert prestetjeneste. Det er i dag ennå mindre grunn til å hevde et slikt syn på bispembetet etter at vår kirke har sluttet seg til formuleinger fra økumeniske læreprosesser som Baptism, Euchrist and Ministry (BEM) og Porvoo-avtalen.
Men nå er det viktig at vi lar diakonien være det punktet som får hovedoppmerksomheten, og som derved kan avstedkomme en nødvendig teologisk oppdatering uten at det innebærer et teologisk smertefullt brudd med reformasjonens embetssyn. Snarere vil en slik nytenkning være uttrykk for en av reformasjonens innsikter, om at kirken alltid må (må være villig til å) reformeres.

I diskusjonen om en utvidet vigslingstradisjon som den vi har begynt på i vår kirke, har det vært hevdet at dette går utover status for det frivillige arbeid. Jeg tror ikke det er en slik nødvendig sammenheng. Nedgangen i frivillighet henger neppe sammen med at vi har fått flere vigslede tjenester, men er snarere uttrykk for mange andre faktorer som bestemmer folks livssituasjon. Det handler mer generelt om en svekket vilje til forpliktende oppgaver ut over arbeidslivet. Verken ved en bedre kateketdekning eller diakondekning i vår kirke vil vi være i stand til å møte alle behov uten et større korps av frivilllige. Det gjelder den store dåpsopplæringsreformen, og det gjelder en diakonireform som er like påtrengende og som må tas opp med samme alvor. I denne sammenheng er embetsforståelse og terminologi bare en del av saken. Men den er viktig, og den bør finne sin løsning snarest.

Oslo 1 juni 2004
Gunnar Stålsett
biskop